Eurovision: En havarirapport

KONTROVERSIELL: Israels bidrag under helgens Eurovision. Foto: Martin Meissner / AP / NTB E24Spaltist Eurovision: En havarirapport Kampen om Melodi Grand Prix i 2024 var som å se to skallede menn krangle om en kam. Asle Toje Utenrikspolitisk forsker og kommentator Publisert: Publisert: For mindre enn 20 minutter siden E24s faste spaltister skriver jevnlig og


Eurovision: En havarirapport

Eurovision: En havarirapport

Kampen om Melodi Grand Prix i 2024 var som å se to skallede menn krangle om en kam.

  • Asle Toje
    Asle Toje

    Utenrikspolitisk forsker og kommentator
Publisert: Publisert:

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Jeg så ikke på Eurovision. Hørte ingen av låtene. Stemte ikke på noen av landene. Men siden denne feiringen av barnevennlig seksualisering fikk mer mediedekning enn starten på den russiske sommeroffensiven eller at Israel åpent utfordret USAs autoritet ved å trampe på Bidens røde linje og sende styrker inn i den tettpakkede byen Rafah, la meg si noen ord.

Bakteppet er at Eurovision podienektet Russland da landet angrep Ukraina, men ikke gjorde det samme mot Israel. Dette falt enkelte tungt for brystet. Snart var de der, posørene. Jeg så dette fenomenet for første gang i 2002, da fotballaget Celtic spilte mot Rangers og fansen svøpte seg i henholdsvis palestinske og israelske flagg – mest for å provosere motparten.

I helgen satt Norges konservative og brukte sin betalingsvilje til å stemme på et land som ikke ligger i Europa i en konkurranse som inngår i en månedslang feiring av seksuelle minoriteters besettelse med skræv. At de satt der og stemte 20 ganger x 5 kroner som gikk til å finansiere denne nihilismen, er vel hva ungdommen kaller en self-børn.

Det samme kan sies om skeive for Palestina som deler meningsinnhold med «Hjort for Jakt». La oss si – hypotetisk – at den nederlandske Europapa hadde vunnet og hadde «sjokkert alle» med å holde et flammende innlegg pro Hamas. Ville det betydd noe som helst? Nei. Det ville betydd like mye som da Norge i forrige uke forsøkte å få FN til å «anerkjenne» en stat som ikke finnes.

Les også

Espen Barth Eide: Finnes det en vei til fred i Midtøsten?

Dette viser et ofte undervurdert aspekt ved oss mennesker i flokk: Vi er ofte irrasjonelle. Den store komikeren Norm Macdonald oppsummerte dette poenget i en vits om det amerikanske valget i 2016: «Folket mislikte Hillary Clinton så intenst, at de stemte på en kandidat de mislikte mer.»

Eurovisions stemmesystem er likevel lærerikt i den forstand at det tydelig illustrerer at folkets og elitens meninger ofte er to ulike ting, og at sistnevnte nesten alltid trumfer førstnevnte. Stein Rokkan, Norges mest innflytelsesrike samfunnsviter, oppsummerte dette i fyndordet ‘Stemmer teller, men ressurser avgjør’.

Eurovision scores av hvert land i to trinn – en juryavstemning av en komité tilknyttet landets kringkaster, og en offentlig fjernsynsavstemning. På hvert trinn gir hvert land 1–12 poeng til de 12 sangene de liker best. I folkestemmingen fikk Israel nest flest poeng totalt, etter Kroatia. Men ‘ekspertene’ var nesten mistenkelig samstemte i støtten til … Sveits.

Statsvitere bruker tidvis forenklingen at etablissementet er en koalisjon mellom «Brahmin-venstre» og «Kapital-høyre». I dette bildet har kaste av venstresiden gjennom sin overrepresentasjon i akademia og mediene eierskap til mikrofonen, men kapitalistene eier stikkontakten. Med tiden har disse to gruppene etablert en felles verdensanskuelse.

De forenes i dyp mistro og forakt for «populister» – i betydningen «bærere av populær politikk de selv ikke er enige i». Et eksempel: 6.–9. juni vil EU ha valg til Europaparlamentet. I disse valgene vil ‘høyrepopulister’ trolig gjøre det godt, slik de gjorde i de to foregående valgene. Det er nesten sikkert. Og like sikkert er det at de ikke vil få politisk innflytelse.

Les på E24+

Joseph E. Stiglitz: Globale valg i skyggen av nyliberalismen

Er det noe vi har lært av det siste tiåret, er at den herskende agenda er de herskendes agenda. Et eksempel: Det ikke har noe å si hvor stor opinionen er for en restriktiv innvandringspolitikk: Innvandringen vil bare tilta. I fjor mottok EU like mange ulovlige migranter som i 2015, den eneste forskjellen var at mediene ikke rapporterte om dette.

Akkurat nå representerer den nevnte koalisjonen av venstre-Brahminere og høyre-kapitalister et mindretall av velgerne i mange vestlige demokratier. Det kan bidra til å forklare utbredelsen av ulike former for «fagjuryer». Om det er aktivistiske domstoler, oligark-finansierte høringsinstanser eller det permanente statsapparatet.

Dette bidrar til å forklare hvorfor nesten ingen medier, akademikere eller tenketanker fremmer tanken om at det som kanskje undergraver demokratiet, er at flertallets vilje har blitt politisk irrelevant? Men du vil ikke slite med å finne analyser som forklarer hvorledes folkestyret er en trussel for demokratiet.

I år er 30 år siden Norge stemte nei til EU-medlemskap. Stikk i strid med Brahmin-venstre og kapital-høyres tilrådinger. Utenriksminister Espen Barth Eide markerte dette med å tilfreds annonsere (klipp fra 4.01.27) at politikerne har tolket nei som ja. Norge har blitt medlem av EU, i praksis. 

Men politikk handler ikke bare om å lede, men også å følge. Europas statsbærende «Høyrer» og «Arbeiderpartier» har blitt til forveksling like. De fremstår ofte som systemets utsendinger til folket, snarere enn folkets representanter overfor systemet. Dette kan bidra til å forklare meningsmålinger som viser svekket tiltro til demokratiet i en rekke vestlige land. 

Dette er i seg selv interessant, siden det ser ut til å brygge opp til en stor strid mellom demokratiene – som utgjør rundt 8 prosent av verdens befolkning- og de autoritære statene som har rundt 40 prosent, ifølge The Economist Democracy Index. Det synes risikabelt å velge tofrontskrig mot store velgerblokker her hjemme og krigerske diktaturer der ute. 

Noe av problemet er at velgerne vi ha stekt snø. De vil ha rask endring uten å tenke på ringvirkningene av dramatiske kursendringer. I et litt lengre perspektiv, funker demokratiet bedre. Eliteliberale ledere er på vei ut, fra Hamza Yusaf i Skottland, til Leo Varadkar i Irland. Justin Trudeau står overfor nederlag, det samme gjør Joe Biden og Jonas Gahr Støre.

Det er et tegn i tiden at politiske engasjement flyter ut av valgkanalen og over i arenaer som tidligere ikke var politiske. Vi ser en oppblomstring av motkulturer, som tar mål av seg – ikke til å marsjere gjennom institusjonene som har lukket seg for dem, men gjennom å målbære sin maktesløshet og brustne illusjoner. 

Resultatet er hva vi var vitne til i helgen. Kampen om Israels deltagelse i Eurovision 2024 som å se to skallede menn krangle om en kam. Dette forklarer hvorfor Israel ikke kom i nærheten av å vinne Eurovision, hvorfor det ikke hadde betydd noe om de hadde vunnet og hvorfor du var en tulling som brukte tid på dette.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

  • Sophia Adampour

    Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.

  • Ine Marie Eriksen Søreide

    Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

  • Carine Smith Ihenacho

    Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.

  • Espen Barth Eide

    Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

  • Asle Toje

    Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

  • Mathias Fischer

    Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

  • Lina Strandvåg Nagell

    Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

  • George Riekeles

    Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

  • Johan Andresen

    Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

  • Bettina Banoun

    Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.

  • Martin Schütt

    Gründer og daglig leder i Askeladden & Co.


0 kommentarer

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *