Ivars kamp: – Det koster

Ivar Dyrhaug var ikke utelukkende positiv til å la seg intervjue. Men så sa han ja. Fordi han ønsker å fortelle om sykdommen. Ivars kamp: - Det koster Siri Åbø Wiersen John Terje Pedersen (FOTO) Publisert lørdag 11. mai 2024 - 07:47 Sist oppdatert lørdag 11. mai 2024 - 15:33 BÆRUM (Dagbladet): - Altså, først


Ivars kamp: – Det koster

Ivar Dyrhaug var ikke utelukkende positiv til å la seg intervjue. Men så sa han ja.


Fordi han ønsker å fortelle om sykdommen.

Ivars kamp: – Det koster


Publisert


Sist oppdatert


BÆRUM (Dagbladet): – Altså, først tenkte jeg at jeg har ikke noe … Jeg er ikke interessant for meg selv engang, sier han.

Vi møter Ivar Dyrhaug hjemme i funkisboligen på Jar. Huset han og kona kjøpte på midten av 90-tallet, men som de skal flytte ut fra på seinsommeren. Nå er det leilighetslivet som står for tur, og de må vinke farvel til den store hagen og den storslåtte utsikten over Oslofjorden og øyene – en utsikt de har våknet til omtrent hver morgen i snart 30 år.

Samtidig som Dagbladet dukker opp, kjører en stor varebil opp innkjørselen. Selv om det er noen måneder til huset får nye eiere, har de begynt å selge unna ting.

Litt om gangen.

Det har på mange måter blitt beskrivende for Ivar Dyrhaugs liv. For sju år siden fikk han diagnosen Parkinsons. Litt etter litt kommer symptomene snikende, til tross for at legene beskriver en sprek 74-åring og en sykdom som har holdt seg stabil siden han fikk diagnosen.

Sykdommen er også årsaken til at han til slutt valgte å si ja til intervjuet.


– Det er såpass mange som har takket meg for at jeg har stått fram med Parkinsons, og så tenkte jeg at du får vel med et kapittel om det også.


– Da er det verdt det, for det er mye å si om det. Skam, uvitenhet, angst og tvil.

Det var han selv som ba om å bli undersøkt. Han subbet stadig mer da han og kona gikk tur, og veivet mindre med armene. En legekompis, som Ivar spiller tennis med, nevnte diagnosen etter en trening. Han hadde lagt merke til at bevegelsene til Ivar hadde begynt å bli litt annerledes.

Sykdommen til tross, den tidligere «Beat for Beat»-programlederen er fortsatt aktiv. Boksing med andre Parkinson-diagnostiserte, tennis med kompiser, og den nyeste hobbyen: Golf. Hver uke trener han minst fire ganger.

– Sykdommen kan utvikle seg mye på sju år, men du virker ikke veldig dårlig?

– Nei. Men hvis vi går et år tilbake i tid, så var jeg nok sprekere da enn nå. Det er akkurat som om det har begynt å skli litt, sier han.

Ivar forteller at han har blitt svakere. Han skjelver mer, er stivere og mer trøtt.

– Altså, symptomene forsterker seg. Jeg holder hjula i gang, men det koster mer.

– Du er mer sliten?

– Mhm.

– Hvordan er det å avfinne seg med at det bare går en vei?

– Jeg snakket med en av de jeg bokser med, som sa: «Det er disse kortene vi har fått utdelt. Vi må bare spille dem», svarer han.

- Det koster

Han erkjenner likevel at det er én ting å være positiv utad – men noe annet å leve i det.

– Jeg kjenner den følelsen, liksom – «uff, er det noe vits i?». Å holde det gående med så mye trening, og å holde det gående med såpass mye kamp.

Kampen er stort sett å komme seg ut av stolen og gjøre ting, forteller han. Å passe på å ha forpliktelser og folk som forventer noe av deg.

– At noen krever noe av meg er et privilegium.

For et par måneder siden fant han ut at han skulle begynne å spille golf, og meldte seg på et nybegynnerkurs.

– Marianne var imponert – om jeg kan få skryte av det, sier han og viser til konas reaksjon da han fortalte om kurset.

Der var det nemlig Ivar, i tillegg til rundt ti 20-åringer, som var påmeldt.

– Hun sa at hvis hun hadde opplevd det, så hadde hun stukket med en gang. Det falt meg ikke inn engang, jeg tenkte ikke at det var rart at jeg skulle leke med tjueåringer.

Ivar drar på smilebåndet.


– Jeg har tenkt litt på hvorfor jeg ikke reagerte som hun ville ha gjort. Hvorfor skammet jeg meg ikke over at jeg var så gammel?


– Men så langt har jeg hatt framgang. Vi får se.


– Det blir noen jævlig dyre køller om jeg dropper det, sier han og ler.

Fram til 2015 var han programleder i «Beat for Beat», en del av NRKs gullrekke som fortsatt produseres i dag. I 1979, mens han var programleder på radioprogrammet «Pop spesial», ga han ut syngespillet «Hvorfor nettopp meg?», en rockopera om mobbing.

Ingen dundrende suksess, ifølge ham selv, men Morgenbladet mente verket kom fra Norges svar på David Bowie. Det førte til at ungdomsprogrammet «Halvsju» ville lage en reportasje om ham, og fra da av var han i «det hjulet», som han selv sier.

Sin egen artistkarrière ble satt til side, men han har skrevet flere låter – blant annet for Randy Crawford – og han har skrevet fotballåta «Alt for Norge».

Men flere tiår og over 300 episoder på TV-skjermen til tross – han blir oftere gjenkjent på gata i dag enn før, forteller han.

– Folk er skremt og nysgjerrige på skumle sykdommer.

På spørsmål om det er slitsomt, kommer svaret kontant: Nei.

– Men jeg synes ikke at man har rett til å klage på å bli gjenkjent, når man selv har tatt steget ut i rampelyset. Da må du tåle det.

– Du holdt likevel på å si nei til intervjuet, og slår meg ikke som en person som elsker PR?

– Nei. Jeg prøver kanskje å være litt sleip hvis jeg har noe jeg vil sette fokus på. Så stiller jeg opp med det i bakhodet, og hadde for eksempel håpet at jeg kunne få fram i denne praten hvor vanskelig det er å få diagnosen Parkinsons. Og ingen hjelp.

– Hvordan da?

– Vi gjorde en undersøkelse på Facebook og ba folk svare på hvor fornøyd de var med behandlingen de fikk da de fikk diagnosen. Bare halvparten var fornøyd, og hele ti prosent av rundt 300 personer svarte at de fikk diagnosen i posten eller over telefon, sier han og fortsetter:

– Hvordan ville folk reagert om de fikk en kreftdiagnose på den måten? Det å styrke støtteapparatet rundt en som får Parkinsons … Alt for mange får denne meldingen: ‘Du har Parkinsons, her er noen piller, lykke til!’ Sammen med noen «kollegaer» har jeg laget ti regler for hvordan nye pasienter skal behandles. Den viktigste regelen er at ingen skal gå med en ny-stilt diagnose uten tilbud om hjelp.

Etter at Ivar selv fikk diagnosen, gikk han hjem for å lese. Han leste alt om sykdommen, og lette etter lyspunkt. De var det få av.

– Jeg leste om de typiske symptomene. «Check, check, check». Jeg hadde alt sammen, ikke sant? Det var mye å lære.

Det førte til en psykisk knekk, og han gikk ned mange kilo i løpet av et halvår.

– Det preget meg jo. Det var vanskelig å svelge. Jeg sloss med mye rart da, sier han og ser ut i lufta.

Under intervjuet går en telefonalarm av. Ivars påminner om at han skal ta medisin. Et evig forskningsprosjekt.

– Jeg skulle gjerne hatt en annen, eller ny, medisin nå. Jeg føler at effekten har blitt svakere. Men nå skal jeg til nevrologen i juni, så da får vi se.

Han går dit to ganger i året. De foreløpige undersøkelsene viser at sykdommen har holdt seg veldig stabil.

– Og jeg er jo veldig frisk ennå – bare ikke like sprudlende, sier mannen som splitthoppet seg gjennom TV-skjermen hver fredag i en årrekke.

Hverdagen krever mer tid til søvn og hvile enn før. Før Dagbladet kom på besøk, bar han og kona ut flere møbler. Etterpå sank han ned i hvilestolen og tenkte «faen, er det nå Dagbladet kommer?» erkjenner han – med et smil rundt munnen.

Sammen med kompisen Ingebrigt Steen Jensen, som har Alzheimers, har han holdt foredrag om Parkinsons. At han ble et slags talerør var heller tilfeldig, forteller Ivar.


– Det vi prøver å få fram er at man ikke må skamme eller gjemme seg.


– Du er som du er, og du er god nok som du er.


– Men det er vanskelig å si til seg selv, altså.

– Har du hatt mye skam?

– Nei. Men jeg kjenner at hvis jeg ikke får til ting jeg fikk til tidligere, så liker jeg ikke at folk ser det. Jeg liker ikke at folk kan se at jeg har blitt dårligere til å spille tennis.

Den første episoden av musikkprogrammet «Beat for Beat» ble sendt i 1999 – med Ivar Dyrhaug i programlederrollen. I 2015 tok Atle Pettersen over.

Den tidligere programlederen fulgte med på de første programmene, men nå innrømmer han at det eneste han følger med på ukentlig er «Nytt på Nytt».

– Lineær-TV har blitt så … Det blir en helt annen måte å velge TV-program på, sier han, uten egentlig å finne en måte å beskrive det på.

At det nok har blitt vanskeligere å befeste seg i TV-verden i dag enn for 20 år siden, er han ikke i tvil om.

– Vi hadde jo, opp igjennom, en million seere i Beat for Beat. Nå er det vel knapt en kvart million seere, hvis jeg har skjønt det riktig. Alle strømmer ut i alle retninger – inkludert meg.

– Tror du det var gøyere å lage TV før?

– Jeg lager ikke TV i dag, så det vet jeg ikke. Men jeg vil tro at vi følte at vi hadde en større kontaktflate med en større mengde mennesker.

Mange av dagens program handler om kjendiser som leker med hverandre i konkurranser, som han beskriver det. En rar verden, mener han.

– Det er liksom dyrket fram en egen verden i seg selv, som lever på et selvbekreftende hjul. Jeg har ikke noe imot det, jeg synes bare det er interessant. Jeg føler ingen tilhørighet til de programmene, sier han om alle de norske realityseriene på TV.

I juni blir Ivar 75 år. Et par måneder etter flytter han og kona i leilighet, og en stund etter det tar de med hele storfamilien til Spania – i anledning hans 75-årsdag og datterens 50-årsdag. Ni barnebarn har det også blitt – en gjeng som får bestefaren til å kjenne på en slags framtidsangst han ikke har hatt tidligere.

- Det koster

– For hvordan det skal gå med oss. Klima, den digitale verden, fattigdom. De skal vokse opp i det, ta del i det, og oppleve det. Det er jo bekymringsfullt, sier han, og forteller at han ikke kjente det samme for sine egne barn.

– Jeg tror hele verden var mindre bekymret på 70- og 80-tallet sammenliknet med hva vi er nå. Det var snakk om klimakatastrofer da også, og det blir fortsatt varslet med store bokstaver, men det er utrolig at vi ikke hører bedre. At vi ikke reagerer på noen annen måte enn at vi lener oss tilbake og håper at noen gjør noe.

Ivar er uttalt positiv, samtidig som han er realistisk. Selv om han kanskje planlegger nærmere i tid enn det han gjorde tidligere, mener han at det er viktig å legge langsiktige planer.

– Jeg er nok mer til stede i situasjoner nå enn før. Jeg prøver å nyte de nye opplevelsene. Ikke drive å herme etter de gamle.

– Som det å flytte inn i leilighet?

– Ja. Men jeg har ramlet i trappa der noen ganger på grunn av sykdommen, svarer han og ser mot trappa opp til andre etasje.

– Det skal bli greit å slippe det.

Om en måned blir han 75 år. En litt mer sliten versjon av seg selv, men med humoren og latteren i behold. Smilet er aldri langt unna, og noe av det han er mest redd for er å bli sett på en som klager.

– Jeg føler meg tvers gjennom – fra A til Å – heldig og takknemlig. For alt jeg får oppleve, for alle gode mennesker rundt meg, og spesielt for et liv med Marianne og alle barn og barnebarn.


0 kommentarer

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *